Omegn Lofoten ”Ferden langs Lofoten går innom de mange kjente vidgjetne fiskevær - og langs verdens kanskje eldste fjellkjede”. Det er liksom aldri bragt helt på det rene hvor Lofoten egentlig begynner. Rent geografisk er det naturlig å ta til helt nord, i Lødingen og Vestbygda, men slik er det ikke blandt sjøfarerne. Lofoten begynner først der Svellingen tar til, en myrade av store og små øyer og skjær, drysset ut med raus hånd. Mil etter mil, helt vest til "Skroven, den fiskerige Øi", som Petter Dass skriver, ligger vår Herres egen molo og beskytter småkryp og mennesker mot storhavet. Fiskerne fra nordlandet lærte seg da også tidlig å bruke den kronglete leia som en trygg vei mot skreifeltene. Lofoten begynner i Svellingen, det mener fiskerne. Svolvær Svolvær er Lofotens ukronede hovedstad, men som fiskevær har byen mistet mye av sin betydning. De fleste arbeidsplassene er i kommuneadministrasjonen, i politiet, i Lofotposten, i mekaniske bedrifter og i mer typiske servicenæringer som butikker og bensinstasjoner. Og til tross for at Lofotfisket til sine tider foregår i all sin tyngde rett utenfor moloen, finnes det folk i byen som aldri har vært ute på Lofothavet. Men skreien er likevel et være eller ikke være også for Svolvær, så nært er alt i Lofoten knyttet til fisket. Svolvær begynte for alvor å vokse mot slutten av 1800-tallet. Frem til da var Kabelvåg det naturlige midtpunktet, der holdt alle offentlige etater til, der var butikkene, "der var det Sypige", der kom fiskerne inn. Kabelvåg var tiltenkt som hovedstad, men det ble Svolvær på grunn av bedre havneforhold og ikke minst dyktig manipulering av lokale politikere. Bebyggelsene i Svolvær er ennå bevarte og forteller om store ambisjoner hos eierne. Byens lille hjerte er torvet. Rundt torvet ligger kafèene og bankene, der står blomsterhandlerne foran sine små busser, bonden selger grønnsaker, eller så er det Frelsesarmèen som gir konsert for til sine tider store lytterskarer. Ved enden av utstikkeren ligger heimfiskerne med sine småsjarker og byr frem dagens fangst, det prutes og akkorderes. Svolvær er også Nord-Norges kunstnerby. Ute på Svinøy ligger Kunstnerhuset, dit kommer malere og tegnere fra hele Skandinavia og deler av Europa for å samle inntrykk til sine bilder. Flere av våre største malere har vært i Svolvær, og byen har også fostret mange lokale kunstnere som har skapt seg et navn. Hver sommer strømmer titusenvis av turister gjennom byen, og mange vender stadig tilbake. Svolvær er en by man aldri blir helt ferdig med. Kabelvåg Noen få kilometer fra Svolvær ligger Kabelvåg, tidligere et av Lofotens viktigste fiskevær, men i dag av langt mindre betydning i så måte. Byggestilen i Kabelvåg er forholdsvis stor grad preget av forgangen velstand og storhetstid, og det er der, i stor likhet med mange andre steder i Lofoten, lett å spore påvirkning fra Trondheim og Bergen. Fint skulle det være. Kysten mellom Kabelvåg og Svolvær er hva man i Lofoten kaller ren, innseilingen til Kabelvåg er i likhet med i Svolvær oversiktlig og trygg. Nå overtar Vågekallen, det mest markerte fjellet på strekningen mellom Kabelvåg og Henningsvær. Det ruvende fjellet som opp gjennom tidene er omgitt av så mange sagn og eventyr, står med foten i storhavet og har vært et viktig seilingsmerke for fiskerne. Under sørøstveggen ligger fiskeværet Kalle, beskjedent av størrelse, men særpreget og idyllisk, som så mange andre steder i Lofoten. Havnen på Kalle er forholdsvis godt beskyttet mot uvær, men her som alle andre steder langs Lofotveggen er det evige dragsug et problem. Henningsvær Henningsvær er på mange måter Lofotens hjertebarn og sanne ansikt utad. Den avlange, men romslige havnen er omgitt av en sammenhengende kjede av små og store trebrygger, bundet sammen med små lemmer og porter, en slags lofotsk aveny om man vil, som egner seg godt til rolige spaserturer i ettermiddagssolen. Motorlarm, lukt av tjære og fisk skaper en fin og opprinnelig stemning under de røde og hvite bryggehusene. Og bak bryggene står de små og store våningshusene tett i hverandre, mer eller mindre plassert etter eget forgodtbefinnende. Fasade, størrelse og plassering forteller for all verden at der bodde storkaran, der bodde de andre. I dag er mønsteret noe stokket i så måte. Henningsvær er nå bygd opp omkring et tjuetalls fiskebruk, og er i motsetning til andre fiskevær i større grad drevet av småoppkjøpere eller folk utenbygds fra. I forbindelse med arkitekturvernåret ble deler av bebyggelsen foreslått vernet, men etter hvert som årene går, blir også Henningsvær et bytte for de moderne tider. Rundt Henningsvær er det ypperlige muligheter for fiske og landgang på de lave holmene som omgir stedet.